To pensjonister hadde ei lita romanse på eildresenteret, å etter ei tid tok gubben motet teill sæ, å fridde.
Ho svara ja, mein mårån etter kuinne’n itte kåmmå haug hæ ho svara.  Med skjælvende fingrer ringte’n bort teill’a, å sa:
– «Detta er gærflaut, mein je greier itte å kåmma haug hæ du svara de je fridde teill dæ».
– «Å det er gætt at du ringer, je kommer haug at je svara ja, mein je greidde itte å erindre håkken som fridde».